De hadde vært på kvelds-kjøring i Hafjell, og var på tur hjem da øyværingen lurte på om de ikke skulle ta seg en matbit før de dro hjem.

- Det hadde smakt godt med en skikkelig biff nå etter å ha vært ute i kulda i så mange timer, sa han og så håpefullt bort på gausdølen.
- Ja, jo. Hun var enig i det. De hadde ikke spist siden lunsj, og nå var klokka nesten sju på kvelden.
- Hva med å stikke bort på Elgen en tur? Det ligger jo rett her borte.

Dermed tok de beina fatt de få meterne opp fra parkeringsplassen til alpinsenteret til restauranten i Sørlia.
- Skal bli godt å få litt varme i kroppen. Gausdølen som alltid fryser, fant fort fram til peisen som brant lystig og varmet godt i en kald kropp.

Peisen er et viktig element hos Restaurant Elgen. Sammen med grove tømmevegger, utstoppede dyr og moderne møbler, skaper den en stemning som er lun og god.

De ble ønsket hjertelig velkommen av Laura Berntsen. Hun forsto godt at folket trengte litt varme, og plasserte de på et bord tett inntil peisen mens hun tok bestillingen. De hadde bestemt seg for de samme rettene begge to. Det ble kamskjell til forrett og elgbiff til hovedrett. 

- Dette var jammen meg et godt forslag. Øyværingen var en smule stolt av seg selv.
- Nå kjenner jeg at sulten gnager skikkelig. Det lukter så uttrolig godt her.

Det tok ikke lange stunden før Laura var tilbake og forretten var klar.

Kamskjell med bringebærvinaigrette og littegrann salat. Kamskjellene var råstekte og bakt ørlite grann i ovnen. Akkurat passe slik at de fremdeles var saftige. Vinaigretten var spesiell og skikkelig god.
- Oj, en høydare. Dette har jeg ikke smakt før, men det var skikkelig godt. Nesten så jeg ble litt overrasket over smaken. Det er jo ikke så mye smak i kamskjell, men sammen var dette helt frakt. Øyværingen er som kjent ganske matglad. Ikke bare ganske men veldig matglad. Da er det alltid glede å finne hos kokken som har laget maten for han. Denne dagen fikk han en innføring av Elgens kjøkkensjef Vegar Reiten fra Tretten, om hvordan bringebærvinaigretten hadde kommet på menyen. Og det var fordi soyasaus ble brukt til alt. Men den ødelegger smaken i stedet for å fremheve den. Da kokken gikk på skolen ble det laget vinaigrette av bringebær og dette hadde han tatt med seg videre i sitt arbeide.
- Godt var det!

Dermed var de klare for hovedrretten. Elgbiff med solbærsaus, romanesko (en blanding av blomkål og broccoli) gulrot og honningglasert raulauk.
- Det burde vel kanskje være et must at man spiser elgbiff hos Elgen. Er det noe jeg må sette fingeren på, så kunne jeg faktisk ha tenkt meg å hatt den litt mindre stekt. Men det er min egen skyld som ikke ga beskjed om det. Øyværingen blir nesten salig i blikket da han tar den første munnfullen med biff. Han sier ikke noe på ei stund. Fullstendig konsentrert og oppslukt av det som ligger på tallerkenen. Til slutt var alt spist opp.

- Nesten så jeg vil sleike tallerkenen for denne sausen var skikkelig god. Gausdølen etter å ha bedt om et sausnebb ekstra!

De var begge gode og mette, og måtte ut for å strekke litt på magen.
- Jeg tror ikke jeg orker dessert etter dette. Det så ut til at gausdølen hadde fått i seg nok biff og saus. Men smaken av sausen den ville hun ikke glemme.

De var nesten på tur til å be om regningen da Laura klarte å overtale de til å prøve en kald rabarbrasuppe med jordbær og vaniljeis til dessert. Rabarbraen var selvplukket i fjor høst. Den hadde blitt fryst ned for så å bli kokt suppe på nå.
- Oj, jammen godt at vi ikke dro igjen, for dette var da veldig forfriskende. Denne kunne jeg ha spist mye mer av. Øyværingen ønsket å komme tilbake ved en senere anledning. Og da skulle han kun ha rabarbrasuppe!
- Selv om denne suppen var laget til en spesiell anledning, håper jeg at de tar den inn på menyen. Gausdølen koste seg med iskald suppe etter at hun hadde fått igjen varmen i kroppen.

"Ren mat er ærlig mat"
VEGAR REITEN, KOKK